ALPEFERIE DAG 5 OG 6, CHAMONIX – MONT VENTOUX

Chamonix – Mont Ventoux

Det er noen uvitende som påstår at pensjonister har ferie hele året. Det er bare tull. Vi er pensjonister hele året. 

Ferie for pensjonister er de tilmålte dagene da vi gjør noe annet enn å pensjonistere. 

Siste del av vår fantastiske alpetur går sørover, ut av de sentrale alpene, men ned til et annet fjell, Mont Ventoux. Det kan ikke helt måle seg i høyde med de fjellene vi har sett og vært på, men er ikke mindre interessant.

Mont Ventoux ligger i Provence, 20 km nordøst for kommunen Carpentras. Med sine 1911 moh, er det det største fjellet i området, og har fått tilnavnet «Giganten i Provence».

Selv om Mont Ventoux geologisk er en del av Alpene, anses det ofte å være skilt fra dem, på grunn av manglende fjell av samme høyde i nærheten. Toppen av fjellet er kalkstein uten vegetasjon eller trær, noe som gjør at fjellets nakne topp ser ut til å være snødekt hele året rundt. Den isolerte beliggenheten med utsikt over Rhône-dalen gjør at den på en klar dag kan ses på flere mils avstand. Utkikksskiltet på toppen pekte både mot Nice og Marseille, men disen var for tykk til å se.

Veien opp til Mont Ventoux er en av de mest krevende i sykkelrittet Tour de France, og har siden 1951 vært en del av rittet seksten ganger. Fjellet ble verdenskjent da den engelske syklisten Tom Simpson mistet livet her 13. juli 1967 som følge av amfetamin- og alkoholbruk i kombinasjon med overoppheting. (Kilde; Wikipedia)

Siste overnatting under besøket i Ventoux var Bastide de Vaison i Vaison-la-Romaine. Byen ligger i departementet Vaucluse rett nord for Mont Ventoux, og har en mangesidig historie, preget av keltisk, romersk og middelaldersk tid. Vi kom dit sen lunchtid og fikk oss en god tur i sjarmerende trange, gater før lunch med omelett og gåseleverpate. Og vann og rosévin… Varmebølgen fra Spania var også kommet hit, og gradestokken viste 35 grader. Det ble for varmt å gå mye, men Vaison er en vakker by som bruker historien for det den er verd. Et romersk amfiteater og restene av en ditto by-bosetning er noe av det de var stolte av.

Etter Romerrikets fall ble Vaison et viktig religiøst sentrum, men led under barbariske invasjoner og konflikter mellom herskende biskoper og grever. Bydelen «La Haute Ville», ble grunnlagt i 1195 av hertug Raymond VI av Toulouse, og ble et sikrere bosted en nede ved elven. Slottet sto ferdig et par hundre år senere, og katedralen i 1464. 

Byen opplevde også en periode under pavelig administrasjon før den ble Frankrike i 1791.

Navnet Vaison-la-Romaine ble brukt første gang i 1924 for å fremheve den romerske historien og utvikle turismen. Romerske levninger, inkludert det nevnte antikke teateret, den flotte broen over elva Ouvéze og en ganske nylig oppdaget romersk vei, er viktige arkeologiske oppdagelser.

Hotellet vi bodde på, La Bastide de Vaison, var en svært positiv opplevelse. 7-8 minutter ut av byen, og med alt man trengte for en rolig avslutning på ferien. Hotellet har 14 rom og 14 parkeringsplasser og ligger i et bygg fra 12-hundretallet. Opprinnelig brukt som tilfluktssted av tempelriddere. Senere har det vært både poststasjon og olivenmølle. Det har vært hotell i rundt 40 år, og i dag tilbyr de imidlertid basseng, spa og massasje og et utall forslag til turer i naturen.

Ta gjerne turen dit, det er smakfullt innredet med blanding av stilmøbler, moderne kunst og tradisjonell arkitektur. De serverer små retter hver kveld, men mitt grillspyd med bearnaise og fruens salat med burrito, melon og friskt grønt, var mer enn store nok. Rosévinen kom fra naboeiendommen, Pierry, og passet godt til maten.

La Bastide de Vaison est un bâtiment du 13e siècle avec des escaliers et jusqu’à 3 étages. Il n’y a pas d’ascenseur.

En deilig frokost med hjemmebakt brød unnagjort og avreise nær forestående. Hotellet drives av to voksne gutter, og vi takket den ene av dem, Maxime Vasseur, for et utrolig hyggelig besøk, og ba ham hilse sin kollega Cederic for hyggelig oppvartning dagen før.  

Vi måtte selvfølgelig opp på Mont Ventoux før hjemturen, og vurderte nok aldri å sykle opp til 1911 meter. Brosjyren som lå på hotellet var ganske tydelig på hva som krevdes for å å mestre det. «Sjekk med legen din, ta gjerne en EKG, ha gjennomført minimum 1000 km på sykkel og sjekk med værgudene» var noen av rådene. Det siste var enkelt, vi kjørte opp rundt 09:30, og temperaturen var allerede da rundt 25 grader.

Jeg vet ikke hvor mange syklister vi kjørte forbi opp og ned fjellet, men anslagsvis over 12-1500 – før kl 11:00! Alle syklet på sine superlette karbonrammer med syltynne dekk og tettsittende sykkelshorts opp og ned de smale, svingete veiene. Bortsett fra to eldre damer på vår alder med el-sykkel. En syklist måtte ha omkommet ganske nylig, for det var satt opp et nytt trekors med friske blomster litt nede i fjellveien. Men opp kom vi, og utsikten fra den hvite «Giganten i Provence» var upåklagelig.

Hjemturen gikk fint. Fra Mont Ventoux til Saint Aygulf er det ca 250 km, og vi kunne låse oss inn hjemme sent lørdag ettermiddag. 

Seks dager var vi på veien. Kunne vi tenke oss alpeferie en gang til? Ja, faktisk! Vi valgte hoteller utenfor bysentrene, og fikk ro, flott natur, gode sykkelstier, vakre hager og hyggelige ansatte på kjøpet. Maten ble litt enkel, i alpene snakker vi sikringer spekemat, bacon og smeltet ost tingen. Men rosévin hadde de alle steder, og kald var den.